Hovedmeny

Søk

 

annonse



Du er her:

  • Tur /
  • MC-doktor Tage

Verktøylinje

FIRENZE PÅ TO HJUL

Publisert: 23.12.2007

MC-doktoren finner stadig nye utfordringer. Denne gangen forsøker han å besøke de største attraksjonene i Firenze uten å gå av motorsykkelen.

MC-DOKTOR: Dr. Tage Stabell-Kulø bor i Toscana, der han og kona lever av turisme gjennom sitt selskap SiToscana. Sissel leier ut ferieleiligheter og Tage leier ut motorsykler.
FIRENZE
Hvorvidt Beijing kommer til å bli The Place to Be i det 21. århundre gjenstår å se. Men New York var det i det 20. århundre og London i det 19. I det 15. og 16. århundre var det i vår del av verden bare ett sted å være: I Firenze. I tilfelle noen ikke skulle ha detaljene klart for seg så er dette den korteste beskrivelsen som tenkes kan:

Grunnlagt av en relativt berømt romersk general ved navn Julius Cæsar i år 59 f.Kr. Firenze var en landsby i om lag 700 år før den begynte å vokse for alvor. Rundt år 1.000 tok det virkelig av, og Firenze har siden den gang vært den viktigste byen i Toscana. Mest kjent for å ha vært arnested for Rennesansen (som er norsk uttale av et engelsk ord lånt fra fransk lånt fra det italienske ordet for ”gjenfødelse”). Det som skjedde var at Middelalderens mørke og knugende normer og verdisett ble feid av banen av et mer humanistisk verdensbilde basert på antikkens vitenskap og kunst (derfor gjenfødelse). Essensen er denne: Verdens rikeste familie (med tjente penger, ikke konger etc.) fant ut at kunst og arkitektur var kule greier å bruke penger på. Slikt gir en viss oppblomstring. Resultatet av denne pengebruken er det vi skal forsøke å se på fra setet på Bamsefar. Og slik er det med den saken.

RELATERTE SAKER:
MC-DOKTOREN PÅ VINTERTUR
TRE MC-DAGER I TOSCANA
MARMOR SOM MEDISIN
MC-DOKTOREN I TOSCANA

Tage Stabell-Kulø

FIRENZE PER MC: Mesteparten av sentrum av Firenze er ZTL (Zona a Traffico Limitato – et begrep alle Italienere kjenner) som betyr at det forbudt å ferdes der med bil. Den enkleste (men ikke beste!) måten å reise til Firenze på er derfor å ta toget.

Hovedjernbanestasjonen Santa Maria Novella ligger så midt i sentrum som det er mulig å komme. Fra Pisa bruker toget 50 minutter og går minst én gang i timen. Selv om Firenze har en halv million innbyggere (som Oslo) er det gamle sentrum med alle severdighetene i gangavstand. Så, om du skal besøke Firenze bør du ta toget.

Med mindre, naturligvis, du kjører sykkel. Det er andre regler for oss MC-kjørere! Her i Italia er ikke verden sort-hvitt som i Norge; det er ikke slik at enten er det lov, eller så er det absolutt, ubrytelig forbudt. Her erkjenner alle at sort og hvitt er unntakene – verden er faktisk full av farver og nyanser. Slik også med trafikkreglene.

ZTL er åpenbart til for å følges, og det er ikke meningen at digre utlendinger på enda større motorsykler (jeg veier bare 110 kg mens Bamsefar nok veier 250 – jeg er lillegutt når vi er på tur) skal suse rundt i ZTL. Men helt forbudt er det jo heller ikke.

Dagens utfordring er derfor slik: er det mulig å få med seg de viktigste tingene i Firenze uten å gå av sykkelen? Eller i det minste ikke gå lenger fra sykkelen enn at man har øyekontakt med den.

Noen tror at fire skiver grovbrød, brunost og kumelk er tingen til frokost. Tull! Kanskje på steder hvor ski er tingen i desember. Men ikke her i Toscana, hvor desember er en perfekt måned for å kjøre motorsykkel.
MAT OG DRIKKE: Ikke bare lager Touring Club Italia landets aller beste kart (de grønne), de har også en liten bokserie (i 21 bind) som ingen som vil oppleve Italia kan greie seg uten. Til frokosten (cappuccino, panettone og et glass vann fra kilden) leser jeg om ZTL, om hva man bør se, hvordan man kommer seg dit, og legger en plan. Planen stappes inn i min Zumo 500 GPS, og så er vi klar. Særlig efter panettone, så jeg tar et stykke til, og en cappuccino til. Så er vi klar.

Det er to måter å komme seg til Firenze på: Enten på motorveien Fi-Pi-Li, eller på riksveien SS 67. Fi-Pi-Li er greit om morgenen når det å raskt komme seg dit er poenget. Men 70 med motorvei er jo ikke veldig spennende; tilbake blir det SS 67. Den riksveien heter forresten Toscana-Romagnola og går fra Pisa ved vestkysten tvers over landet til Ravenna ved Adriaterhavet. Påbegynt av romerne. Uansett, jeg suser til Firenze på motorveien. Fartsgrensen er 90 og kjedeligere liv enn på en motorvei i 90 km/t er det vanskeligere å tenke seg. Selv om trafikken er tett.

Bamsefar ved bymuren.
BYMUREN: Vel fremme i Firenze starter dagens undersøkelse med bymuren. De Gode Gamle Dager var nok stort sett gamle, og langt fra gode. Viljen til å bruke masse ressurser på bymurer er et tegn. Firenze hadde råd til å beskytte seg skikkelig, og det som står igjen av bymurene er overveldende digert. Jeg kjører først til Porta Romana.

Porten heter Porta Romana fordi her startet via Cassia som gikk til Siena, og derefter til….Roma. Går ikke alle veier dit? Jeg greier ikke å parkere inntil porten men må nøye meg med en parkeringplass på andre siden av plassen foran porten, men det tilfredstiller kravet så jeg er fornøyd. Så, altså, dersom bymurer er din ”greie” da kan du trygt bruke MC til Firenze.

PALAZZO PITTI: Den beryktede ZTL begynner innenfor porten, men eftersom motorsykler er i en gråsone kjører jeg gjennom og inn i gamlebyen. Presisering: Gammel som i Middelalder, ikke gammel som i romersk (det romerske kommer senere). Målet er to av Firenzes absolutte høyepunkter: Palazzo Pitti og Ponte Vecchio. La meg starte med det første.

Ved å følge en trang mørk gate ned mot elven, og så svinge inn i et smug, så er jeg plutselig på plassen for Palazzo Pitti. Jeg parkerer glatt på en taxi-holdeplass og går for å ta et bilde; bevis må man ha.

Palazzo Pitti - eller i alle fall en tredjedel av det.
Men, Palazzo Pitti er så digert at selv med linsen på 18 mm greier jeg ikke å få med mer enn 1/3 av fasaden. Det er noe i det når Wikipedia skriver at Palazzo Pitti er ”a severe, almost forbidding, building”. Og det er bygget slik at solen skinner på hagen på baksiden, og derfor ligger fasaden alltid i skygge.

Trist, påtrengende og alt for digert til at jeg skal kunne forholde meg til det på en skikkelig måte (jeg er en sart sjel, og dette blir for mye for meg). Men, dersom Palazzo Pitti er din greie, da skal du vite at du kan kjøre dit med MC.

PONTE VECCHIO: Noen steinkast fra Palazzo Pitti finner vi Ponte Vecchio (som betyr ”den gamle broen”). Her har det vært bro over elven siden romerne bygget den første for to tusen år siden. Den som står der i dag er ikke så gammel, bare fra 1354.

Selv om den bare er 700 år gammel er den ganske stilig. Og når man går over den er det i fotsporene til ganske mange generasjoner (for gatene på begge sider er jo fra romersk tid). Ellers er det verdt å merke seg korridoren som er bygget over broen. Det er Vasaris korridor. Vasari var arkitekt (med mer) og bygget den for at super, super rike Medici skulle komme seg fra sin ringe bolig i Palazzo Pitti til sine kontorer uten å måtte treffe noen vanlig dødelige. Forskjell på folk har det alltid vært.

Ponte Vecchio - det er mulig å komme ganske nær på motorsykkel, men ikke helt inntil.
Jeg greide ikke å komme meg inntil Ponte Vecchio med sykkelen. Det var ikke bare én, men tre, politibiler ved broen. Da jeg stoppet begynte noen av folkene å gå mot meg så jeg stakk rundt et gatehjørne (så diskret det er mulig for en 202 cm lang mann som veier 110 kg iført gul refleksvest, på en R1150GS med haugevis av ekstralys). Men 50 meter lenger borte er det mulig å stoppe helt inntil elven og betrakte Ponte Vecchio. Jeg tok et bilde, men greide ikke å få sykkelen med. Uansett: Dersom Ponte Vecchio er din greie vet du nå at det er mulig å komme ganske nære uten engang å måtte gå av din MC.

Ikke lett å få med Bamsefar og hele tårnet i ett bilde. 
PIAZZALE MICHELANGELO: På vei videre nordover langs elvebredden treffer jeg litt av bymuren. Denne gangen et vakttårn som er så digert at jeg er litt rådvill om hvordan jeg skal kunne bevise at jeg har vært der. Til slutt parkerer jeg Bamsefar under tårnet og går 100 meter unna.

På bildet får jeg nå med både hele tårnet og sykkelen. Men sykkelen blir bare en prikk. Jeg må gå tilbake og starte motoren og skru på kjørelysene – litt skummelt å la sykkelen stå der å gå mens jeg selv står på andre siden av plassen og tar bilder. Heldigvis er det ingen som rusler bort og kjører vekk mens jeg står tafatt igjen og vifter med armene.

Når jeg nå i eftertid ser på bildet lurer jeg på hvor høyt det vakttårnet egentlig er. Igjen kan jeg slå fast at dersom bymurer er din greie er det ingen grunn til ikke å bruke MC til Firenze.

Et opphold i Firenze er ikke komplett uten et besøk på Piazzale Michelangelo. Så mens jeg enda er på sørsiden av elven svinger jeg opp hit. Ingen andre steder som har et slikt flott panorama av Firenze.

Her ser vi ned på Ponte Vecchio, tårnet på Palazzo della Signoria (som nå heter Palazzo Vecchio – det gamle palasset), og det som mer enn noe annet symboliserer Firenze: Katedralen.

Panorama av Firenze
Her oppe på Piazzale Michelangelo er det er kopi av David, det som trolig er verdens mest kjente kunstverk. Sving bortom – skal komme tilbake til hvorfor du ønsker å ta en titt mens du er her oppe.

IL DUOMO: Det som trolig er renessansens desidert mest imponerende byggverk, det er Brunelleschi sin kuppel på katedralen i Firenze. Alle som har sett den på nært hold og forstått konsekvensene av at den er bygget i ett stykke uten bruk av stilasje blir stum av undring. Romerne var alltid først og størst, men da Brunelleschi bygget i Firenze var det den største frittstående kuppelen som var bygget i verden på 1500 år. I dag, fem hundre år senere, er den fremdeles ufattelig diger. Brunelleschi er forresten kjent for å ha oppfunnet noe annet: Perspektivtegningen i år 1415. Tenk på det neste gang du skal tegne et hus. Men nok om ham: Hva med å se katedralen med MC?

Katedralen lar seg beskue fra MC-setet.
Efter å ha tråklet gjennom det romerske sentrum av Firenze en stund, manøvrert gjennom horder av turister og mopeder befinner jeg meg til slutt noen titalls meter fra Il Doumo. Jeg skal ikke legge skjul på at det ikke bare er parkering forbudt, men også stopp forbudt med bilde av både kranbil og tallene 0-24 der jeg satte fra meg sykkelen for å ta bilde av Bamsefar med il Doumo i bakgunnen. Men det er mulig å parkere (i det minste for en stund) litt bortenfor.

Men ikke alt er rosenrødt. Jeg gjør flere forsøk på å få David innenfor ”skuddhold”, men må gi opp. Det ser ikke ut til å være mulig å kjøre til Piazza della Signoria der David står utstilt. Derfor skal du, dersom du nekter å gå av sykkelen, heller se på kopien som står oppe på Piazzale Michelangelo. Ikke like bra, men det er en avveining jeg har sans for.

CHIANTI: Det er på tide å kjøre hjemover. Det vil si vestover mot solnedgangen; én dag i storbyen Firenze er nok for oss landsbybeboere. Eftersom jeg kom hit på motorveien velger jeg å rusle hjemover langs SS 67.

Når jeg kommer til Empoli er jeg halvveis og det er på tide med litt eftermiddagskake. Selv om kakene er tørrere enn det vi er vant til fra i Norge er det ikke noe å utsette på smaken!

Mer kaffe og kake.

Synd man ikke blir slankere av å spise dem! Underlig forresten at to ting så forskjellig som kake med pinjenøtter (nå i eftermiddag) og panettone (frokost) skal ha samme effekt (man legger på seg).

Noen minutter senere kjører jeg forbi en stor vingård. Jeg er i Chianti, og finnes det bedre MC-porno enn en naken sykkel som doller seg for fotografen i solnedgangen med vinranker i Chianti i bakgrunnen?

Jeg vet godt at vinranker i Chianti er enda penere om høsten når du bugner av druer, men er det desember så er det desember.

Vinrankene i Chianti er penere om høsten, men slett ikke verst i desember heller.
DAVID MANGLER: Så for å summere opp: Med mindre du kommer til Toscana for å se Michelangelo sin David i all sin fantastiske hvithet der han står på Piazza delle Signoria, da kan du se det viktigste av Firenze uten å gå av sykkelen. Det kan jo være godt å vite under forhandlingene med Hustruen når du må inngå et kompromiss og akseptere én dag i Firenze!

View Larger Map
Kart over Firenze med oversikt over alle bildene jeg tok og hvor jeg tok dem

Kommentarer til artikkelen

  • Terje Ørnholt

    Sitter her og drømmer om flotte MC turer med GS'en slik MC-doktoren beskriver, mens vinterregnet pisker mot vinduet her i Stavanger. Takk Tage for en flott reisebeskrivelse! Det er alltid hyggelig å lese artiklene dine.

  • Hyggelig at noen liker det jeg skriver - takk skal du ha! Nå som det er vinterstille her hos får jeg kjørt en del og kompenserer for lange arbeidsdager i sommerhalvåret.

    I slutten av februar skal Hustruen og jeg kjøre til Sicilia. Til Marsala (vinen derfra med samme navn er forresten kjempegod!) er det 1.400 km så tilsammen blir det nok 4-5.000 tilsammen i februar. Det er greit nok i en vintermåned synes jeg.

    De beste ønsker for det nye året.

CorePublish publiseringsløsning