VINTERLIG VIN-TUR

MC-DOKTOR: Dr. Tage Stabell-Kulø bor i Toscana, der han og kona lever av turisme gjennom sitt selskap SiToscana. Sissel leier ut ferieleiligheter og Tage leier ut motorsykler.

RELATERTE SAKER: FIRENZE PÅ TO HJUL MC-DOKTOREN PÅ VINTERTUR TRE MC-DAGER I TOSCANA MARMOR SOM MEDISIN MC-DOKTOREN I TOSCANA

Tage Stabell-Kulø

BRUNELLO DI MONTALCINO: Mitt liv er på mange måter snudd helt på hodet. Om sommeren når alle der hjemme kjører sykkel, da er det lange dager her i turistindustrien.

Mens når alle der hjemme måker sne, da er det fint å kjøre her og jeg har tid til å kose meg. Dersom du heller vil lese tester av snefresere får jeg beklage: her blir det bare bilder av en flott motorsykkel i sol. Med vinranker i bakgrunnen.

Nå er jo fjell (det vil si Appenninene) min greie. Men der ligger det massevis med sne. Og selv om jeg vet at dersom jeg byttet ut Bamsefar med noe som veide hundre kilo mindre, eller fikk meg sidevogn, eller eller eller, da kunne jeg kjøre også der oppe nå i romjulen. Tror nok jeg finner meg andre hobbyer.

Saken er at jeg blir 45 om ikke så lenge. Det pågår store debatter om hva som passer meg best: cruise control, nye sidevesker i aluminium, (enda) høyere vindskjerm, eller nytt kjøreutstyr. Jakken er 10 år og har sett 80 000 km i meget skiftende klima. Jeg jobber med den saken.

Motorsykkel, sol og vinranker i bakgrunnen.

Uansett hva jeg velger så skal jeg spise middag på den store dagen. Tror nok det blir Bistecca Fiorentina (en kult-greie, men la oss kort si en fire cm tykk T-bone stek (ca 600 gram per person) som grilles og så serveres med olivenolje og sitron fra hagen). Til noe slikt må man servere en vin med betydelig pondus. Så som Brunello di Montalcino.

Saken er nemlig den at årets Brunello, ja den kommer i salg når jeg skal feire min 50-års dag. Eller med andre ord, jeg skal begynne å forberede meg nå på å bli 50 om fem år. Dagens dont er derfor å kjøre litt rundt der hvor de dyrker druene som brukes til å lage Brunello. Få litt følelse med hva det er vi snakker om. Dernest skal jeg servere Brunello når jeg blir 45. Alt for en vellykket 50-års dag, sier jeg bare.

Dagen starter med en Zumo 500, det beste kartet som er å oppdrive over Toscana, den beste guideboken som er å oppdrive over Toscana (bind 7 i Guida d’Italia utgitt av Touring Club Italiano), den beste panettone jeg har smakt på lenge (med egg!), og en cappuccino.

GPS, kart og frokost. Jakten på Brunelloen kan starte.

Gamasjer er tingen.

En titt yr.no vier at det har vært frost i natt. Planen er jo å starte med 100 km på motorvei så mer enn alminnelig god påkledning er tingen. Jeg har et par gamasjer til slike dager. Det er ikke så lekkert (for å si det pent!) men det hindrer på en effektiv måte trekk på leggene. Kommentarer om at støvlene kanskje ikke er ATGATT vil bli avvist, men kan sendes til meg.

Dagens plan er å suse på motorveien østover til Firenze. Derefter noen titalls kilometer sørover til Siena. Da er jeg i det som heter Chianti Colle Senesi. Brunello di Montalcino er et lite område rundt byen Montalcino, inne i Chianti. Og der skal dagens levekårsundersøkelse gjennomføres.

Jeg har ikke kjørt mange kilometerne før solen står opp (ingen skal si jeg ligger og drar meg når det er muligheter for en tur sammen med Bamsefar!). De første solstrålene treffer rimen på jordene, og lyset er ganske fint. En fin dis ligger over sletten. Frostvarsleren min (fra 2 grader og nedover) blinker hissig i dalsøkkene og på nordsiden av åser. Men jeg har jo to filer å ta av i bredden så det er ingen fare.

Solen er i ferd med å stå opp.

Sørover fra Firenze stopper jeg i Chianti Classico for å ta et bilde. Solen står enda lavt på himmelen, og frosten ligger hvit og fin mellom vinrankene i Chianti. Ellers er det jo slik at alle veier fører til Roma. Slik også med veien hvor jeg har stoppet for å ta bildet. Skiltet sier det er 283 km til Roma herfra.

283 km til Roma.

Jeg stopper rett nord for Siena for å tømme kaffereservoaret, og fylle opp med ny. Baren jeg kjenner fra tidligere ligger nedenfor den flotte festningen Montereggioni. Det er trolig den best bevarte festningen fra 1200 tallet som er bevart i Toscana.

Montereggioni.

Jeg får en panini med skinke og pecorino (en ost). Knasende fersk brød! Til slutt en kaffe. Med crema på toppen slik en ekte espresso skal ha. Nå har jo jeg allerede spist frokost, og det er mange timer til lunch; det å spise formiddagsmat er en dårlig vane man kan legge på seg av. Jeg trøster meg med at det er ganske kaldt så jeg forbrenner sikkert en panini på de kilometrene som er igjen.

Nå er jeg klar, og svinger av motorveien og inn i det bølgende landskapet i Chianti. Her er det ingen tegn til å ha vært frost i det hele tatt. Det er faktisk et lite grønnskjær på jordene. Jeg ber Bamsefar posere – i bakgrunnen befestningen Castello di Poggio ai Frati fra 1200-tallet.

Castello di Poggio.

Pieve di San Giovanni Battista.

Jeg velger ber Zumo om å finne meg den korteste strekningen mellom der jeg tilfeldigvis svingte av motorveien og Montalcino. Vel vitende om at den gjerne velger grusveier og andre gleder. Bamsefar er nettopp ferdig med sin 80 000 km service og er som en ungfole på vårslepp. Tenk at det å få smurt glidelagrene og justert sine ventiler skal ha så mye å si.

En annen sak er at jeg burde ta ut girkassen og smøre slidelagrene der også. Men til det trenger jeg garasje, og det har jeg ikke. Så han får greie seg som best han kan.

Uansett, på vår svingete vei over åskammene treffer vi plutselig på en liten kirke. Slike er det overalt – her har sikkert vært en landsby tidligere. På et lite skilt står det at kirken heter Pieve di San Giovanni Battista, og at den ble innviet i 1198. Det skulle bli noe slikt som 40 generasjoner det.

Men snart er jeg fremme der de dyrker de Sangiovese druene som skal bli til Brunello, og det er på tide og ta noen bilder av Bamsefar i drueranker. Det er klart at rankene ser penere ut når de er grønne og bugner av druer, men jeg skal bare forvisse meg om at området er vakkert. Ser bra ut så langt!

Vinterlige drueranker.

Jeg nærmer meg Montalcino fra nord. Byen ligger på toppen av en bratt åskam. Bratt er nemlig riktige ordet: Skiltet advarer om at stigningen er 20 prosent. Jeg er en gatekjører, med gatedekk. Er en slimete og glatt grusvei med 20 prosent stigning min greie? Tror nok det, ja.

20 prosent stigning!

Det gikk, men med et nødskrik. Da bakdekket slapp taket på det aller bratteste, og jeg forsto at et stopp ville være det samme som en stygg velt, da var det bare å hindre at vi stoppet. Med 100 Nm til rådighet stopper ikke Bamsefar uten videre, så vi spant oss opp. I tillegg var jeg litt for sen å slippe gassen da vi slingret med godt turtall og bra grussprut inn på fast dekke oppe ved (den gamle) byporten.

Det holdt på å gå galt, men med en margin omtrent som tykkelsen på et kjønnshår gikk det helt fint. Tiltrakk meg dog litt oppmerksomhet, men det må man kanskje regne med når man er på tur.

Da jeg fikk roet meg litt ned (Nothing like the smell of adrenalin in the morning!) fikk jeg tatt et bilde av bamsefar foran festningen øverst i landsbyen. Det er en klassisk grå steinfestning med tårn og greier. Skikkelig stilig. De nyeste delene er 650 år. Men jeg er liksom ikke i form til å lete efter motiver inne i byen, og det er tross alt vindyrking som er tema. So, off we go.

Klassisk festning.

Noen kilometer lenger sør topper jeg for å avbilde Bamsefar med klosteret Sant’Antimo i bakgrunnen. Klosteret er nevnt i skriftlige kilder allerede 814 (ikke 1814), men man antar det er fra 700-tallet en gang. Det ligger flott til i en dal omringet av olivenmarker og vinranker.

Bamsefar foran klosteret Sant'Antimo

Dette tror jeg er et idéelle stedet og spise lunch. Mens jeg sitter på gressbakken og funderer på hvor mye jeg ønsker å spise ser jeg noen nyutsprungne blomster. Ligner ikke på de isrosene jeg er vant til fra Tromsø på denne årstiden.

Bedre enn isroser...

Jeg spiser tagliatelle med cinghiale (villsvin). Fersk pasta akkurat passe kokt (al dente, slik jeg liker det!), og en kraftig saus. Til noe slikt, her hvor jeg sitter, kan jeg ikke gjøre annet enn å komplettere med et (lite!) glass Brunello di Montalcino. Det er ikke størrelsen det kommer an på, sier de. Et lite glass er kanskje like godt som et stort. Kanskje, men ikke så sannsynlig. Efter lunch tar jeg som vanlig ikke en sigarillo. Hvor godt hadde det ikke vært med en sigarillo. Men, sukk, det går nok ikke.

Jeg har hele tiden kjørt sørover, men nå gjør jeg en stor sving, for å komme tilbake til Siena. Jeg passerer det enormst store Rocca di Tentennano, og lar meg avbilde sammen med Bamsefar. To ting å merke seg: Den gule vesten er så stygg at jeg forstår godt at det ikke ville falle noen andre i dette landet å bruke en slik.

Det andre er at Bamsefar ikke er så stor. Legg merke til at jeg sitter behagelig, hviler hånden på låret, og har begge bena plantet i bakken. Setet er naturligvis i høyeste posisjon. Eftersom jeg vet jeg en slank og veltrenet mann må det være alle klærne som gjør at jeg ser litt, vel, hardstappet ut der jeg sitter.

Selv en slank og veltrent mann kan se litt hardstappet ut i tykke MC-klær.

I Chianti finner man så vakre scener at det nesten er så man får tårer i øynene. Hva med en vedlikeholdt BMW R1150GS spekket med ekstrautstyr, mot en bakgrunn av sypresser på en åskam, i Chianti, i romjulen?

Sypresser i Chianti.

Vel tilbake i Siena efter en skikkelig svingom er det bare å svinge inn på motorveien å sette frontlysene hjemover. Til sammen 423 km på det jeg vil mene er en fin måte å tilbringe en romjulsdag på.

Kart (med enda flere bilder)

View Larger Map