Tiårets ti beste flopper

Ivar Kvadsheim

Markedsavdelingene hos de store MC-produsentene har snart vokst seg større enn produksjonsavdelingene, men det er åpenbart fortsatt fullt mulig å bomme grovt på hva kundene ønsker.

Selv om verden stort sett har gått framover også for motorsyklene, har også 00-tallet levert noen spektakulære flopper og grove feilvurderinger. Her er våre favoritter. 

10. Triumph TT600 / Daytona 650

Triumph strevde og strevde og strevde og de britiske MC-bladene klappet og hoiet så høyt de kunne, men ingenting kunne overvbevise verden om at briten var like god som japanerne - noe det også manglet mye på at den var. Selv ikke fusking med sylindervolum på Daytona 650 løste problemet.

Suksessen med trippelmotoren i Daytona 675 gjør det lett å glemme hvor mye Triumph slet før de kom så langt. Gudene må vite hvor mye penger de brukte på rekkefirer-prosjektene sine før de så lyset med trippelen i 2006.

9. Benelli Due

Sykkelen som skulle gi Benelli markedsandeler i det viktige mellomklasse-segmentet ble forhåndsvist på Eicma i 2006 og skulle lanseres "ganske snart". Det har nå utviklet seg til en årviss tradisjon: Sykkelen stables opp på et eller annet messegulv med en lapp der det står "lanseres snart".

De kinesiske Benelli-eierne har åpenbart en annen forståelse av "ganske snart" enn vi er vant med.

8. Yamaha BT 1100 Bulldog

Før Bulldog ble lansert i 2002 verserte det kornete spionbilder og sterke rykter om en heftig Vmax-erstatter. Da teppet ble dratt av viste det seg å være en pukkelrygget utgave av Ducati Monster med en meget slapp 1100-kubikks cruisermotor.

65 (papir)hester var alt den klarte, og det var vel bare Yamaha selv som mente det var nok til å flytte den 233 kilo tunge kjøteren.

7. Ducati Multistrada 620

Multistrada er kanskje tiårets mest misforståtte sykkel. Ducati tullet det til og lanserte den som en slags GS-utfordrer. I virkeligheten er den en glimrende sportstourer av det langbeinte slaget. 1000-kubikkeren har for så vidt funnet kjøpere jevnt og trutt, men Ducati hadde en teori om at den kunne solgt så mye bedre hvis bare prisen var lavere.

Løsningen ble å lage samme sykkel med 620-motoren fra Monster, og resultatet var fullstendig mislykket. Ikke at Multistrada 620 var så fæl, men hva hjelper det når ingen vil kjøpe den? Fikk en veldig kort to-årig karriere som sidefyll i Ducati-katalogene og er i dag mest en påminnelse til Triumph om å ikke gi etter for ønskene om å lage en Tiger 675.

6. Honda FMX

Honda på sitt aller beste er når de suger opp nye trender og gjør sin egen superpraktiske og skuddsikre variant. Honda på sitt verste er når de suger opp nye trender og spytter det ut igjen som tann- og kjønnsløse hverdagsmotorsykler. FMX hører til sistnevnte kategori.

Supermotard er breisladd og hjulet i været. Honda FMX orker knapt å strekke litt på gaffelbeina. Det bor en enkel og fin motorsykkel inni FMX, men de unge og urbane som Honda ville selge FMX til var ikke interessert i halvslapp halvfabrikata - eller kanskje det ikke fantes slike kunder som Honda drømte om?

5. Yamaha Tricker 250

Nok et forsøk på å nå de unge og urbane. Yamaha lanserte med brask og bram høsten 2005. Tricker skulle være det perfekte framkostmiddelet for skategutter og denslags. Av en eller annen merkelig grunn var det ingen køer av løsbuksede guttehvalper å se rundt omkring hos landets MC-forhandlere da snøen smeltet og 2006-sesongen begynte.

Og selv om noen faktisk skulle vært interessert - er det noen hos Yamaha som noen gang har tenkt på hvordan de potensielle kjøperne skulle finne ut at produktet faktisk eksisterte? Skulle de tilfeldigvis oppdage den hos en halvveis bortgjemt og gammelmannsbefengt MC-forhandler i utkanten av et industriområde, eller skulle de lese om den i bestefars MC-avisa eller Bike?

4. BMW R1200CL

Før BMW kom på at de kunne prøve å selge motorsykler til nye og yngre kunder, prøvde de å få tak i enda flere gamlis-kunder med en en lang rekke cruisere. Av en eller annen grunn ville ikke BMW-kundene ha cruiser, mens cruiserkundene var like bestemt på at de ikke ville ha BMW. Hvem skulle trodd det...?

BMW trodde åpenbart konseptet var skikkelig smart, og at det bare manglet noen småjusteringer for å få det til å selge. I løpet av levetiden ble cruiserne produsert i en haug forskjellige utgaver med mer og mindre krom og utstyr, uten at det satte fart på salget.

R1200CL var en slags siste, store krampetrekning i voluminøs tur-innpakning før BMW endelig viste barmhjertighet og tok hele greia med bak låven.

3. KawaSuki

Gudene må vite hvordan det skjedde, men i 2005 kom Suzuki og Kawasaki på at de skulle være skikkelig smarte og slå seg sammen uten å slå seg sammen. Opplegget var selvsagt å spare inn på utviklingskostnadene og øke fortjenesten.

Suzuki fikk sette sine klistermerker på noen Kawasaki-crossere, mens Kawasaki fikk et parti Suzuki DL1000 V-strom de kalte for Kawasaki KLV 1000 og prøvde å selge for mer penger enn originalen. Det funket selvsagt ikke, og skilsmissen kom i Britney-fart.

2. Kawasaki Drifter 800

Egentlig er det litt lureri å ta med Drifter i dette tiåret. 1500-modellen (på bildet) kom på tampen av forrige århundre, men 800-kubikkeren er akkurat innenfor 00-tallet, så da lurer vi dem med begge to.

Så hva slags onde ånder var det som besatte Kawasaki når de kom på dette? Historien sier at noen amerikanske custombyggere lagde noe lignende basert på en Kawa-cruiser. Noen i Kawasaki USA syns det var fine greier og sendte et eksemplar til Japan.

Derfra gikk det helt galt. Kawasaki-ledelsen har aldri hatt kontakt med omverdenen eller virkeligheten og trodde at dette var noe folk ville ha. Noen var det riktig nok, men ikke så mange at det kan forsvare å lage en så stygg motorsykkel.

1. Honda DN-01

Vi har sympati for Honda sine forsøk på å nå nye kundegrupper, men DN-01 syns vi bare synd på. Den skulle treffe rett i hjertet på alle som hadde lyst på en automatgirt blanding av scooter og cruiser.

Dessverre for Honda var de ikke veldig mange (det har faktisk blitt rapportert om et salg i Sverige), og kanskje ble noen av dem skremt bort av tanken på å plage 60 hester til å skyve rundt på 270 kilo framtung plast og stål.

I følge Honda er navnet en forkortelse for Dream New (og dette er altså den første drømmen), men morsomme sjeler har allerede omdøpt den til Do Not Own One.