Rustfjerning ved hjelp av trolldom

Ola Marvin Leier

Det føltes i alle fall som magi da vi bestemte oss for å teste ut denne metoden. Føler det forsåvidt i stor grad ennå, men la oss introdusere pasienten:

Min fars demobiliserte Tempo Taifun 175cc, produsert under den kaldeste kalde krig i 1965. Den tjenestegjorde som ordonnans, og med spede 3600 km på telleren kan det tyde på den kun ble brukt til den ytterst viktigste korrespondanse. Den sivile versjonen har ti og en halv hest, den militære er noget trimmet, men med hvor mye er fortsatt hemmeligstemplet informasjon.

Teknologiske sprang, som for eksempel kryptert teleks, gjorde Taifunens ytelser innen informasjonsspredning utdatert. Sykkelen ble satt til lagring, antagelig på sidestøtten med halv tank i en kald hall. Dette resulterte i kondens og etterhvert mye rust i bunnen. Rusten løsner i flak, tetter til slanger og forgassere og struper motoren for bensin.

Vi kan prise oss lykkelige for at de røde stridsvognene aldri rullet vestover, med ordonnansstyrken bestykket med slikt maskineri ville vårt allerede spede forsvar blitt redusert til det totale kaos.

Men men, nok kaldkrigshistorie, la oss snakke trolldom. Eller tilstrekkelig avansert teknologi (det er jo umulig å se forskjell). Prinsippet med elektrolytisk rustfjerning illustreres med følgende plansje:



Ved å sende strøm gjennom det rustne metallet vil den kjemisk og mekanisk forskjellige rusten transporteres bort fra det opprinnelige metallet. For at rusten skal kunne sveve fra et punkt til et annet må vi bruke en væske som medium.

Denne væsken er kritisk for prosessen ettersom den skal lede strøm, noe vanlig vann ikke gjør veldig godt. Derfor blander vi ut natriumkarbonat i en bøtte vann og vips vi har en fullgod elektrolytt.

Videre lesning om kjemien kan gjøres her, eller på veldig mange andre kjempegode sider som dukker opp når du googler “rust removal electrolysis”.

Først litt advarsel: Å sende strøm via metall gjennom en natriumkarbonatløsning produserer hydrogengass. Hydrogengass blir blant annet brukt i til romfergens hovedmotorer eller som løftegass i luftskipet Hindenburg, som er mest kjent for å ha forsvunnet i et flammehav. Det er med andre ord en pokker så brennbar gass. Gjør dette utendørs eller et sted med veldig god lufting.

Og NEI, ikke bruk salt! Vann og salt blir til en kjempegod elektrolytt, men i tillegg til å hjelpe rustprosessen kjappere i gang vil strømprosessen lage KLORGASS. Den er ikke brannfarlig, men latterlig giftig. Klorgass er AK-47en av kjemisk krigføring.

Stabil Krystallsoda er et herlig nostalgisk produkt. Etiketten har blitt spart markedsføringens oppsminking i mange tiår og innholder er helt uberørt. Ren NA₂CO₃, eller natriumkarbonat.

Første oppgave, tøm ut den grumsete bensinen:

Fysj!



En smal solstråle gjennom tankåpningen belyser sakens kjerne. Rimelig rustent.



Og mens tanken får seg en grundig gjennomspyling for å få ut løse partikler…



...plukkes forgasseren i biter og all grums og rust renses ut.



Her er offerandoden. Et fint og dels selvforklarende begrep, anode betyr pluss (godt utdannede kjemikere får unnskylde meg her), og offer betyr at den skal ofres på kjemiens/trolldommens alter og samle all rusten.

Det er rett og slett litt hesjestreng, tykk ståltråd bøyd til en passelig form som gir mest mulig overflate som allikevel passer inn i tanken uten å komme borti metallet i tanken, noe som ville kortslutte kretsen og bringe vår prosess til en kort slutt.

Jeg fylte en bøtte med vann, rørte ut all Stabil Krystallsodaen, tømte oppi tanken og etterfylte med vann. Jeg ohm-målte den første blandingen og den viste veldig høy motstand, det vil si strømledende, men ikke med mye. Mine bekymringer skulle vise seg å være villedet av multimeterets begrensninger.



Her er alt koblet opp. Minus-siden av batteriladeren til gods, dvs blankt stål nær bensinkranen og pluss-siden til min kunstferdig bøyde hesjestreng.

Jeg var fremdeles usikker på om anoden og elektrolytten ledet strøm, så jeg prøvde å måle ampère mellom jordklemme og gods. Jeg gjorde dette uten å skifte til 10 ampère-krets først, sikringen røk med en gang og jeg var skremt, men allikevel forsikret om at her strømmet strøm i strømmende mengder.

Det tok ikke lang tid før jeg kunne høre hydrogengass strømme ut av blandingen med boblende og sydende lyder. Det fikk stå over natten mens den fastgrodde clutchen ble frigjort og den tidlige sommersolen ble skålt behørig ned i vest med kornbasert drikk.

Morgenen etter, koble fra batteriladeren og se hva som har hendt i den sorte gryte:

Det flyter med rustpartikler i elektrolytten.



Og offeranoden var dekket med dette fantastiske laget av jernoksid. Se! Det ser ut som koraller. Skulle ønske jeg hadde en skikkelig makrolinse, det var helt utrolig hvor avanserte vekster som kom fram.



Her er da den nye innsiden av tanken. Det svarte materialet er en slags mellomtilstand mellom stål og rust. Jeg har ikke lest nok om korrosjon til å forklare hva, men det rene, flakete jernoksidet er forvunnet, og det er bra nok.

Så i stedet for å dekke tanken med et forseglende stoff (som strengt tatt ikke er nødvendig) fylte vi den opp med bensin og den militære 4% blandingen med olje.

Og hva gjør man etter det? MAN KJØRER FLETTA AV DEN!

Har du en rusten bensintank på din kjære? Følg gjerne denne oppfordringen, men les deg godt opp på metoden Artikkelforfatter tar intet ansvar for nedbrente garasjer eller ihjelgassede kjæledyr, men tar derimot fullt ansvar for de utelukkende vellykkede eksperiment.

Kritikk angående manglende hjelmbruk mottas også med skamrøde kinn og senket blikk. Lykke til!