Route 66, del 3: Eagels og indianerland

Vi kjører gjennom flere steder som ser ut akkurat som på film. Altså hel- eller halvdøde tettsteder med 60 år gammel arkitektur som vedlikeholdet har vært så som så med opp gjennom årene.

Take it easy
På formiddagen ruller vi inn i byen Winslow i Arizona. De som synes dette viker kjent, har så rett så rett.
I Eagels-låta “Take it easy” synger de “Standin` on the corner of Winslow Arizona”. Og det er nettopp dette hjørnet vi har stoppa ved. På hjørnet er det statue av den aktuelle låtskriveren, og suvenirsjappa ligger strategisk plassert vis av vis. I fjor var det en suvenirsjappe på hvert hjørne, men den ene har nå kjøpt opp en brysom konkurrent, så i Winslow er det godt som monopol på suvenirer. Likevel er prisene på R66-effekter relativt anstendige.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På landsbygda er det karrig jord og mye gammelt å beskue.

I krysset mellom hovedgata og det berømte hjørnet er det malt en diger R66-logo i asfalten. Og den er det jo stor stas å bli avbildet i. Lokalbefolkningen er vant til turister som vaser og setter seg ned midt i gata, så det er ingen tuting og mas nå 38 skandinvere filmer og fotograferer hverandre på harde livet.
Temperaturen har nå blitt høy nok til at mange begynner å kaste kjørejakka.

Steinskog i nasjonalpark
Langs R66 tar vi en bitteliten avstikker til nasjonalparken Petrified Forest - forsteinet skog.
Her har naturen vært slik innrettet at noe sånt som 50 millioner år gammel skog som har veltet, rett og slett har blitt forsteinet. Det er et mektig skue å se det som i en fjærn fortid har blitt omdannet til stein.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Mange kafeeire bruker historiske Route 66 for alt det er verdt og dekorerer veggene etter alle kunstens regler.

Selv om vi får kjøre rundt på egenhånd og stoppe hvor vi vil, kan vi på ingen måte gjøre som vi vil. Det er absolutt ikke selvplukk av forsteinet tre som måtte ligge rundt i området.
Her er det like forbudt å plukke med seg steiner som det er på Hardangervidda. Men sjansen for å bli tatt er mye større, og bøtene for å bedrive selvplukk av stein er svimlende høye. Det blir ansett som et meget grovt lovbrudd å ta med seg sin egen suvenir, så vi regner med at alle i gruppa vår har vett til å la det være. Den som måtte la seg friste - og bli knepet - kan se fram til mange timer med avhør og problemer på politistasjonen, for så å bli presentert en klekkelig bot.
Nettopp i denne forsteinede skogen gikk R66 de første tiårene den var anlagt. Vegen er borte, men traseen er markert med telefonstolper i nasjonalparken.

Overnatting i wigwam
Turen går nå langs deler av gamle R66, samt noe motorveg. Dette fordi turistvegen en del steder er så skrøpelig at den ikke er egnet for Harleyer, samt at deler av den gamle ruta fysisk ligger asfaltert under motorvegen vi kjører på. Sånn er det bare.
Mot slutten av den 40 mil lange dagsetappen svinger vi igjen av fra R66, og inn i imponerende naturskjønne omgivelser. Vi er på veg til Zuni-indianerne, som eksklusivt tar imot gjester fra nettopp reisearrangøren vår.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I Arizona og New Mexico er det tett mellom indianernes suvenirbutikker.

Vi blir respektfullt tatt imot av en storfamilie, som serverer mat og åpner hjemmet sitt for oss.
Noen i reisefølget vårt gir uttrykk for at de synes det er litt vanskelig/ekkelt at vi velbeslåtte skandinavere kommer og ser på indianerne som noen sirkusdyr. Men dette er i den temmelig fattige staten New Mexico, og indianerne som viser slikt hjerterom og imøtekommenhet har fortjent den lille ekstrainntekten for hver dollar eller cent.
Indianerne spiller tradisjonelle trommer, inkludert spirituell bønn, samt at barna danser en slags indianerdans for gjestene.
For oss er dette like eksotisk som når amerikanere kommer til Norge og får se og høre bunadskledde budeier som lokker på kyrne, eller samer som viser kulturen og historien sin.
Denne dagen har vært lang, varm og begivenhetsrik, så de fleste sovner i god tid før midnatt. Og denne gangen er kontrasten mellom luksushotell i Las Vegas og helt greie moteller langs vegen en annen: Vi overnatter i tipier, som er indianernes motstykke til våre lavvoer. Riktignok er det moderne og fine tipier, med skikkelig golv, gode feltsenger og reale soveposer som er gjeldende denne natta.
Morgenen innledes med nok en skikkelig frokost, men nå tilberedt av indianerne som ønsker oss god tur videre.

Frode Moe, tekst og foto

Her er det Ann Karin Bjerke fra Oslo som passerer krysset ved turisthjørnet i Winslow, Arizona.

Gamle bilvrak er mange steder fungerende utsmykning.

Miljø du forventer å finne når du ferdes langs Route 66.

Anneth Engebretsen fra Skjetten i godt driv gjennom den forsteinede skogen.

Riktig så landlige omgivelser langs Route 66.

Rett ved den eldste delen av Route 66 står denne forlatte bilen. Den har visst stått en stund.

Bare de gamle telefonstolpene makerer hvor den gamle R66 gikk i hine hårde år.

Fjellformasjoner av typer vi ikke er vant med i Norge.

Parkeringsplassene fylles raskt opp når 28 Harleyer og to firehjulede kjøretøy skal fylle tankene.

Hele indianerfamilien hilser på hver og en av gjestene.

Indianerfamilien og R66-familien avbildet med hvert sitt stammeflagg.

Indianerbarna med oppvisning av tradisjonell dans.

Indianerfamilien åpner opp hjemmet for besøkende fra nord.

Stor stas for barna når det kommer MC-besøk. Da blir det grillet marsmallows på bålet.