Severdig MC-museum i grenseland

Ed i Dalsland ligger seks mil fra Halden, og nås via riktig så underholdende MC-veger fra så vel Halden som Strømstad og andre startpunkt i Norge og Sverige. 
Siden den noe beskjedne starten i 1997 har museet, med 150 MC-er, vokst seg til Sveriges største motorsykkelmuseum. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klenodier i kjørbar stand på rekke og rad.

Det blir drevet av 180 lokale medlemmer i den svenske veteranmotorsykkelklubben MC-veteranerna Sverige. 

Kjørbare doninger
Når vi kommer inn fra den noe beskjedne fasaden, med Systembolaget som nærmeste nabo, åpenbarer det seg et nesten 1.000 kvadratmeter stort lokale med motorsykler. 
De er sirlig stilt ut i forhold til ulike kategorier. Felles for dem alle er at de er restaurert til meget god stand, og samtlige skal være kjørbare. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

To brukshester av HD, hvorav den ene har sidevogna på “feil” side, da svenskene jo hadde venstrekjøring til 1967 eller der omkring.

Engelske motorsykler er godt representert, med kjente merker som Triumph, BSA og Matchless. Engelse MC-er av merkene Ariel, Velocette, Douglas og Raleigh kan nok virke mer ukjente for en del besøkende. 
Det samme gjelder svenske MC-er av merker som Colibri, Typhoon, Rex, Union og Monark. 
Vi merker oss at ikke en eneste norsk MC er funnet verdig plass i museet, og konfronterer sekretær Bror Jurgkvist med observasjonen vår. Han benekter på det sterkeste at det er av prinsipp at norske MC-er ikke er representert. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

For den motor- og historieinteresserte anbefales det å sette av god tid til musemsbesøket.

- Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Jeg kan ikke komme på at jeg har sett noen kjøre norske motorsykler i Sverige. Men vi har en DBS moped i utstillinga. Derimot har vi norske eiere av flere utstilte MC-er, parerer Jurgkvist. 
Det er nemlig slik at samtlige utstilte MC-er er lånt bort fra privatpersoner. 
Det gjør også at det blir en viss rotasjon i utstillingene. Mens det er utstilt 150 MC-er, rår klubbens 180 medlemmer over ikke mindre enn 650 mer eller mindre verneverdige motorsykler. 

Japansk avdeling

Selv om avdelingen for japanske MC-er på ingen måte er størst på dette museet, er det bra med info som kan være til nytte for besøkende. For eksempel at det i perioden 1950 til rundt 1970 var ti ganger ganger så mange japanske MC-merker som i dag. Videre at Suzukis første tohjuling var en tråsykkel med påmontert 38-kubikks påhengsmotor og at Kawasakis inntreden på MC-markedet i 1954, var med en DKW-kopi. Rundt om i museet henger det ellers mange kuriøse oppslag av ymse slag.

Andre dippedutter 
I tillegg til nevnte 150 klenodier med to hjul i museet, er det også avdelinger for motorsager, båtmotorer og radioer i ulike modeller. Ja, det kan til og med beskues en assortert kolleksjon av symaskiner, som i hine hårde år var det ypperste av teknologi innen privat konfeksjonsarbeid. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Radioer av det eldre slaget vekker minner hos mange besøkende.

Som seg hør og bør i et svensk museum, er det der representert et knippe av merket Husquarna. 
Motorsyklene representerer stor kjøretøyhistorisk verdi, og også de andre utstilte tekniske vidundrene er verneverdige for ettertida. 

Kommunalt initiativ 
Sekretæren i klubben forteller at museet i sin tid så dagens lys etter initiativ fra Ed kommune. Det var rett og slett arbeidsmarkedstiltak som var spiren til det i dag storslagne motormuseet. 
I dag gir kommunen et årlig tilskudd på 50.000 kroner. De siste årene har besøkstallene ligget på mellom 2.000 og 2.500 skuelystne, hvorav en stor del består av nordmenn. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ei splitta motorblokk viser innsyn til både stempel og girkasse. Nyttig for så vel erfarne som nyere motorsyklister og andre motorinteresserte.

Museet har vinterstengt og åpner dørene 15. april. Fra juni til og med august er det utvida åpningstid. For grupper av en viss størrelse går det imidlertid an å avtale egne besøk også uten ordinær åpningstid. 
For mer info om dette, samt en liten smakebit på hva museet kan by på, kan du klikke her.

Frode Moe, tekst og foto

Denne amerikanske Cleveland 1919-modell er på 246 kubikk, med totaktsmotor og med 3,5 HK og to gir. Den utmerket seg som usedvanlig lettstarta på første forsøk og for å være særs driftssikker. 

Svenske Colibri på 118 ccm, 1919-modell. En svært enkel MC, uten gir og kløtsj. Om motoren stoppa, måtte kjedet tas av drevet for å få spetakkelet i gang igjen. 

Snedige overtrekks-sko for MC-støvlene ved en kald kjøretur. 

Svenske Typhoon Campus 1950-modell med 210 ccm og 6,5 HK v/3.500 omdreiinger. 

En svensk 1928-modell Rex med endunker totaktsmotor på 247 ccm, 6,5 HK og tre gir. Vekten er oppgitt til 89 kilo. 

Her snakker vi om gromme saker: En svenskbygd Unison Super Sport fra 1951, på 496 ccm på en sylinder og en oppgitt toppfart på 160 km/t. Effekt er ikke oppgitt. Den har imidlertid en oppgitt vekt på 150 kilo og at det er firetrinns automatgir. 

Nok en svenskbygd MC, her en 1940-modell Monark på 2,5 HK på 98-kubikkeren. Nyprisen ved starten av andre verdenskrig var 500 kroner, med et tilslag på ti prosent ved avbetaling. Den utstilte MC-en har blitt henta opp fra en sjø i traktene rundt Bengtsfoss. 

Svensk Monark Sport fra 1928. Tekniske data er 172 ccm, 6 HK, firetakt, tre gir og en vekt på skarve 70 kilo. 

Også i hine hårde år så motorsyklister nytten/sikkerheten med høye, kraftige støvler, selv om dagens ekstra forsterkninger mangler. 

Svensk kjøreutrustning for et halvt århundre siden var vel tilnærmet norsk: Kjørejakke, skinnhjelm, kjørebriller og ryggsekk. 

Her er en vaskeekte tysker, i form av en 1953-modell BMW R51/1. Den har en karakteristisk boksermotor på 494 ccm, med en oppgitt effekt på hele 24 HK v/5.800 omdreininger. 

Ariel NH Hunter Singel 1954-modell. Det er en ensylindring på 350 ccm, med maksimal effekt på nøyaktig 19,4 HK ved 5.600 omdreininger. Nyprisen den gang var 2355 kroner. 

En 1929-modell Raleigh (engelsk) 350 ccm med 7 HK under tanken. Nyprisen var den nette sum av kroner 1.275, men da var lys ekstrautstyr. 

Ærverdige Royal Enfield, her i en utgave fra 1951, med 350 ccm, en sylinders firetaktsmotor og tørrsumpsmurning. 

Honda CX 500 Turbo fra 1982 skulle liksom gjøre inntrykk over hele kloden, men ble en flopp. Den kunne skilte med 82 HK v/8.000 omdreininger, akselerasjon 0-100 km/t på 6,2 sekund og en toppfart på 200 km/t. 

Honda CB 125 T var i 1978 en råtass for 16-åringer, med sine 17 HK og en toppfart på 125 km/t. Det var en forbedring i forhold til forgjengeren, Honda CB 125, med bare 15 HK og en toppfart på 116 km/t. Fem gir og kickstart var standard. 

Honda CBR 1100 R fra 1982 kan fra tid til annen påtreffes i daglig bruk i Skandinavia, men er på Ed en (kjørbar) museumsgjenstand. 

Dette er et prosjektbygg fra 1984, med biter fra både Honda og Suzuki. Det var to av dem, og begge ble godkjent for landevegsbruk i Sverige. 

Mange husker disse museumsgjenstandene som det argeste kommunikasjonsmiddelet da begrep som GPZ 750 og GSX 750 ES var på sin høyde. 

Museet viser at også symaskiner har hatt en viss utvikling i løpet av århundret som gikk.

Dette var i sin tid det ypperste av lydutstyr og på ingen måte noe å le av. 

En av de ytterst få MC-ene som ikke er restaurert til kjørbar og nær perfekt stand.

Designet på påhengsmotorer er endra, men prinsippet det samme. 

I avdelinga for motorsager kan du tenke deg hvordan det var å håndtere en sådan redskap for over et halvt århundre siden. 

Det er lenge siden trafikkpolitiet (latin: Up-purkus styggus) framsto i slik en staselig frakk.