Klassiker: Laverda Jota

KLASSIKER: Jota ble også levert uten kåpe. Foto: Privat.

PÅLITELIG: Laverda brukte japansk el-utstyr. Det ga bedre driftssikkerhet enn italiensk utstyr som ikke slltid tålte vann like godt.  Foto: Privat.

ETTERMARKED: Bakdempere fra Øhlins gjør at sykkelen faktisk demper bak også. Foto: Privat.

SYTTITALL: Selv om dette er en 1982-modell, hører designen til på syttitallet. Foto: Privat.

SMEKKER: Sett ovenfra ser sykkelen slank ut, men fra siden er det den kraftige motoren som dominerer. Foto: Privat.

Tor Bjarne Olsson  tekst

FØLELSER: Du kjører ikke Laverda Jota i 2007 for å ratte high-tech og oppleve kjøreegenskaper på himmelsk nivå. 25 år gammelt Laverda-jern dreier seg først og fremst om følelser, opplevelse og kjøreglede. Her mangler det ikke på vibrasjoner, og i blant føles det som om sykkelen går på stylter. Det siste gjelder forresten bare ved kryphastigheter, er sykkelen først oppe i cruisingfart gjør det ingen ting om tyngdepunktet er både høyt og litt ulogisk plassert i rammen.

JOTA: Jota var selve rosinen i Laverdas supersportpølse. Utgangspunktet var tre sylindere med til sammen tusen kubikk slagvolum, og i Jota ble det hele pisket opp til konkurrransedyktige ytelsesnivå. Oppskriften var gammel og innebar ikke store teknologiske fremskritt, men syklene hadde både to kvasse overliggende kamaksler og en høykomprimert motor. Slett ikke verst til å være italiensk motorsykkel fra inngangen til 1980-tallet.

Det var likevel noe gammelmodig over Jota anno 1982. Noen få år tidligere hadde oppskriften holdt til topp-plassering samme hvor sykkelen prøvde seg, men nå var den italienske stoltheten i ferd med å bli fraløpt av japanske merker med solid grep om både produktutvikling og kvalitetssikring.

Dermed tok det ikke lang tid før det gikk samme veien med Jota som det hadde gått med de spinkle engelske syklene med parallelltwin ti år tidligere. Til og med bruken av lekkfargene var et uttrykk for en produsent som var på retrett. En periode lakkerte nemlig Laverda rammen i en aluminiumslignende farge, bare fordi flere av konkurrentene etter hvert hadde begynt å lage rammene i ekte aluminium. 

NOSTALGI: Nå vet jo alle som driver og pusler med klassikere at lykken i livet ikke er avhengig av høyt komfortnivå og moderne teknologi. Ofte er det tvert i mot, og dette er Laverda Jota et godt eksempel på. Jota er sykkelen du nærmest klatrer opp på, og det meste av betjeningsfunksjoner oppleves som steinharde å bruke. Motorkarakteristikken er rå, særlig på 180-graders versjonen. Og det er nettopp den direkte og upolerte kjøreopplevelsen som gjør Jota så unik.

Glem tilskudd av B-vitaminer eller hva det nå er folk spiser – kjører du noen mil på en Jota har garantert hårene på brystet vokst noen millimeter mens du har smilt det fårete smilet ditt. For det er moro å ratte et av MC-industriens største ikoner.

TO VERSJONER: Jota-motoren ble levert i to versjoner.  Det er veivstagenes plassering som avgjør om det er en 120- eller 180-graders versjon. 180 graderen er det råeste, og gir absolutt best bunndrag. Ved høyere turtall  er det derimot 120 graderen som gir best ytelser.
Laverda var opprinnelig en stor produsent av landbruksmaskiner. Vi skal ikke påstå at Jota i 180-graders støpning er en landbruksmaskin, men totalpakken er svært mekanisk og direkte. Vibrasjonene er over alt, og både hender og føtter får sin omgang med italiensk massasje. Bakerst er det svært lite som besørger lyd-demping, og fartsopplevelsen er gedigen selv ved moderate hastigheter.

Er du riktig uheldig kan det også være at du kjører en av de få syklene som fortsatt har originale Marzocchidempere bak. Vi sier uheldig, for det skal letes lenge etter dempere med så liten evne til å fange opp ujevnheter i underlaget.
Dempingen er viktig, for chassiset er ikke like kapabelt som motoren på den svære bamsen. Sykkelen veier opp i mot 250 kg, og den spinkle rør-rammen oppfører seg iblant direkte spennende.

TIDSMASKIN: Laverda Jota er en tidsmaskin tilbake til 1970-tallet. Kanskje vi til og med skulle si 1960-tallet, for kjøreopplevelsen minner aller mest om 1960-tallets sykler, det hele er bare skrevet med enda større bokstaver. Jota er som en forvokst engelsk motorsykkel fra 1960-tallet, og mangler helt den myke følelsen som de fleste japanske syklene hadde fra rundt 1970. I ettertid er det ikke vanskelig å se at det er nettopp dette som gjør Jota til en av de mest spennende klassikerne som finnes.

Vi testet akselerasjonen på en 180-graders versjon fra 70 til 120 km/t. 5,8 sekunder er ikke direkte imponerende sammenlignet med det meste som kan kjøpes i butikken i dag. Det var likevel noen av de morsomste 5,8 sekundene vi har opplevd.