Jota var Laverda sitt svar på de heftige japanske sportssyklene som kom på 1970-tallet.
Tor Bjarne Olsson tekst
FØLELSER: Du kjører ikke Laverda Jota i 2007 for å ratte high-tech og oppleve kjøreegenskaper på himmelsk nivå. 25 år gammelt Laverda-jern dreier seg først og fremst om følelser, opplevelse og kjøreglede. Her mangler det ikke på vibrasjoner, og i blant føles det som om sykkelen går på stylter. Det siste gjelder forresten bare ved kryphastigheter, er sykkelen først oppe i cruisingfart gjør det ingen ting om tyngdepunktet er både høyt og litt ulogisk plassert i rammen.
JOTA: Jota var selve rosinen i Laverdas supersportpølse. Utgangspunktet var tre sylindere med til sammen tusen kubikk slagvolum, og i Jota ble det hele pisket opp til konkurrransedyktige ytelsesnivå. Oppskriften var gammel og innebar ikke store teknologiske fremskritt, men syklene hadde både to kvasse overliggende kamaksler og en høykomprimert motor. Slett ikke verst til å være italiensk motorsykkel fra inngangen til 1980-tallet.
Det var likevel noe gammelmodig over Jota anno 1982. Noen få år tidligere hadde oppskriften holdt til topp-plassering samme hvor sykkelen prøvde seg, men nå var den italienske stoltheten i ferd med å bli fraløpt av japanske merker med solid grep om både produktutvikling og kvalitetssikring.
Dermed tok det ikke lang tid før det gikk samme veien med Jota som det hadde gått med de spinkle engelske syklene med parallelltwin ti år tidligere. Til og med bruken av lekkfargene var et uttrykk for en produsent som var på retrett. En periode lakkerte nemlig Laverda rammen i en aluminiumslignende farge, bare fordi flere av konkurrentene etter hvert hadde begynt å lage rammene i ekte aluminium.
NOSTALGI: Nå vet jo alle som driver og pusler med klassikere at lykken i livet ikke er avhengig av høyt komfortnivå og moderne teknologi. Ofte er det tvert i mot, og dette er Laverda Jota et godt eksempel på. Jota er sykkelen du nærmest klatrer opp på, og det meste av betjeningsfunksjoner oppleves som steinharde å bruke. Motorkarakteristikken er rå, særlig på 180-graders versjonen. Og det er nettopp den direkte og upolerte kjøreopplevelsen som gjør Jota så unik.
Glem tilskudd av B-vitaminer eller hva det nå er folk spiser – kjører du noen mil på en Jota har garantert hårene på brystet vokst noen millimeter mens du har smilt det fårete smilet ditt. For det er moro å ratte et av MC-industriens største ikoner.
TO VERSJONER: Jota-motoren ble levert i to versjoner. Det er veivstagenes plassering som avgjør om det er en 120- eller 180-graders versjon. 180 graderen er det råeste, og gir absolutt best bunndrag. Ved høyere turtall er det derimot 120 graderen som gir best ytelser.
Laverda var opprinnelig en stor produsent av landbruksmaskiner. Vi skal ikke påstå at Jota i 180-graders støpning er en landbruksmaskin, men totalpakken er svært mekanisk og direkte. Vibrasjonene er over alt, og både hender og føtter får sin omgang med italiensk massasje. Bakerst er det svært lite som besørger lyd-demping, og fartsopplevelsen er gedigen selv ved moderate hastigheter.
Er du riktig uheldig kan det også være at du kjører en av de få syklene som fortsatt har originale Marzocchidempere bak. Vi sier uheldig, for det skal letes lenge etter dempere med så liten evne til å fange opp ujevnheter i underlaget.
Dempingen er viktig, for chassiset er ikke like kapabelt som motoren på den svære bamsen. Sykkelen veier opp i mot 250 kg, og den spinkle rør-rammen oppfører seg iblant direkte spennende.
TIDSMASKIN: Laverda Jota er en tidsmaskin tilbake til 1970-tallet. Kanskje vi til og med skulle si 1960-tallet, for kjøreopplevelsen minner aller mest om 1960-tallets sykler, det hele er bare skrevet med enda større bokstaver. Jota er som en forvokst engelsk motorsykkel fra 1960-tallet, og mangler helt den myke følelsen som de fleste japanske syklene hadde fra rundt 1970. I ettertid er det ikke vanskelig å se at det er nettopp dette som gjør Jota til en av de mest spennende klassikerne som finnes.
Vi testet akselerasjonen på en 180-graders versjon fra 70 til 120 km/t. 5,8 sekunder er ikke direkte imponerende sammenlignet med det meste som kan kjøpes i butikken i dag. Det var likevel noen av de morsomste 5,8 sekundene vi har opplevd.
Kommentarer til artikkelen
Jota som rosinen i Laverda sin supersportpølse?? Pøhh, alle vet jo at det var 750 SFC som var det ypperste Laverda leverte.
For all del, Jota er en sinnsvakt tøff sykkel(selv om den neppe er verdt 90 000 kr. jf. en finn-annonse for tiden), men SFC`en står minst ett hode høyere enn Jota.
Wilhelm Tell
Det er greit å krydre artikkelen med litt spenstig språk for å forsøke å uttrykke hvor rå sykkelen er, det er alltid morsomt, og en del av det hele, men å si at laverdaen har en høykomprimert motor, er feil. Motoren har høy kompresjon, den er ikke høykomprimert. Ellers så skal dere ha skryt for fine artikler og at dere har klart å få dagbladet til å gjengi det på sine sider:) Jo mer mc til folket jo bedre.
Per
Og Lamborghini er som kjent fortsatt en produsent av landbruksmaskiner. Også! I alle höyeste grad også, for med unntak av LM klarer ikke bilene en plogfure!
Er det ikke alltid noen som er bedre..... SFC 750 var fabrikkens enduranceracer, ingen gatesykkel, umulig egentlig å bruke på vei og, fungerer bare ved full gass. Jota var en stor superbike i sin tid, som en type R sykkel, vant også svenske superbikemesterskapet, men i racetrim er det en helt annen motorkaratrestikk enn med jota oppsettet. Det er også forskjell på Jota for det engelske merket, og det europeiske, hvis noen lurte. Når det gjelder priser er det alltid noen som mener det er formye, men det er slike som alldri kommer til å kjøpe slike sjeldne klenodier, kun drømmer...... og mener at prisene er for høye......og kan bare se prisene gå opp, for det er det de vil på alle skikkelige classicere. Men noen mener enda de skulle kostet 20 høvdinger ! ! !. men det er godt å høre rundt omkring i verden om dagen at Laverda Jota i meget bra stand blir betalt med gode penger.....
Jacques Keller
En sjov lille artikkel om en klassisk motorcykel af de bedre. Jeg har selv kørt alt muligt mellem Himmel og Jord, og Laverda er ikke den hurtigste, ikke den der styrer bedst, ikke den der bremser bedst. Men det er den der gør alting bedst samlet og med det største smil i hele hovedet.Samtidig er det en cykel der er til at skrue på, og som sjældent går i stykker. Delene er billige, og er nemme at få. Prøv lige det med en suzuki fra 1974.
Jeg er bestemt ikke enig med den som mener, at SFC750 var bedre. Det var en enduranceracer som man var nødt til at lave i et bestemt styktal, for at få den godkendt. Der er mange sejre til Laverda 1000 tillige. Bl.a. Avon Championships, som senere blev til nytidens superbikeløb.
Jeg havde en sjov oplevelse med en Ducati 916: vi fulgtes fra den ene ende af min fødeø, til den anden.Det vil sige, at Ducatien lagde fra med en brøl og var væk. Efter 30 kilometer hentede jeg den og kørte forbi. Min gik 235, ducatien gik 245-250. Problemet var bare, at Ducatimanden ikke kunne holde til den høje hastighed ret længe, så røg jeg uden om, helt ubesværet. Over det lange stræk er Laverda klart bedst.Det er dette den blev lavet til.
De senere 650-668 og 750'ere var højmoderne cykler som tævede alle ducati 748 og andre i deres klasse i køreegenskaber. Læs selv bladene. Bare ærgerligt, at ducati fik overtalt piaggio til at lukke Laverda for nogle få år siden. Vi håber stadig.
Laverda var mellem 1974 og 1987 rn ægte superbike, og det var verdens hurtigste produktionsmotorcykel i flere år.
Hej til alle fra Jacques.
Leser om dårlige kjøreegenskaper på jotaen,kan ikke huske at de var så dårlige da den var ny.
Kjøpte selv en ny Jota 180 i 1983 som var en overligger fra 82 i Danmark , hadde samtidlig en suzuki GSX 1100 1981, en hel sommer og hadde mye sammeligninger mellom de i fart og kjøreegenskaper på norske veier.
Jotaen var mye bedre til å kjøre fort med i svinger , fart og bremsing.GSXen tok den kun i aksellerasjon hvor den da var noe av det raskeste av sykler på den tiden, men man må være en MANN for å kjøre Jotaen.
Min mening er at hvist Jotaen blir sammenlignet med datidens sykkler var den meget bra.
Savnet etter en Jota ble for stor så jeg kjøpte en 120 1983 mod for en 6-7 år siden og er kjempefonøyd med den,fart og kjøreegenskaper kan selvfølgelig ikke sammenlignes med en Ducati 998 som jeg og har.
Må også nevne at det er bedre med en Jota i garasjen enn TERRA aksjer.
Hilsen
Jan Henning
einar
Jeg ser at det blir påstått at rammene ble lakkert med sølvfarge for å etterligne konkurrentenes alu-rammer, kan noen si meg hvem som hadde dette på syttitallet?
Apropos lakkfarger på italienske rammer; italienerene hadde ikke hengt seg opp i at rammer skulle være svarte. Dette går langt tilbake - guzzi hadde røde rammer leeenge.
Suzuki lakka stålrammer med alufarge ( f.eks.750 gsx 1987)