MARMOR SOM MEDISIN

GLADE GUTTER TAPPER VIN: Skal man på tur må man spise godt, og da må man drikke godt. John Hansen og Frode Torp redder kvelden. Foto: Liv Hansen.

APPELSINPLASSEN I MASSA: Fra venstre en Yamaha FJR 1300, vår Transalp 650, Pan European ST 1300, og helt til høyre Bamsefar GS 1150GS. Foto: Mette Torp.

MC-DOKTOREN PÅ APPELSINPLASSEN: De sier at av alt som ikke hjelper er Cognac det beste. Å spise is på Appelsinplassen i Massa er heller ikke ille. Foto: Mette Torp.

STIGNING: Bildet viser hvor bratt det er fra Massa til toppen av Marmorfjellene. Foto: Tage Stabell-Kulø.

MARMORFJELL: Utsikten fra passet gjennom marmorfjellene overfor Massa er upåklagelig. Foto: Mette Torp.

INSPEKSJON: Marmor inspiseres og godkjennes av Knut Falleth og MC-doktoren. Foto: Mette Torp.

ABETONE: På 1400 moh passer det fint med kaffe og røyk i solskinnet. Fra venstre Frode Torp, Liv Hansen, MNC-doktoren, Egil og John Hansen. Foto: Mette Torp.

PONTE MADDALENA, LUCCA: Fra venstre utleiesykkelen Honda Transalp XL 650, Bamsefar BMW R1150GS, Honda Pan European ST 1300 og Yamaha FJR 1300. I bakgrunnen Ponte Maddalena. Hvilket land kommer de selvlysende motorsyklistene fra mon tro?

PROFIL: Første toppen er marmorfjellene i Massa (1072 moh). Ned i Garfagnana (270 moh). Derefter lunch i Cerageto (830 moh), ned i Garfagnana igjen (384 moh) og så opp på passet over Appeninnene ved San Pellegrino in Alpe (1630 moh). Ned på nordsiden til Pievepealogo (770 moh) før det bærer til værs til passet Abetone (1401 moh). Derefter ned, ned, ned og hjem.

FAKTA HVEM: Sissel Antonsen Kulø, tidligere leder av Hjelpemiddelsentralen i Troms og Dr. Tage Stabell-Kulø, tidligere førsteamanuensis i Informatikk ved Universitetet i Tromsø. HVA: Bor nå i Toscana og lever av turisme gjennom sitt selskap SiToscana. Sissel leier ut ferieleiligheter og Tage leier ut motorsykler.

LES OGSÅ:

MC-DOKTOREN I TOSCANA

TRE MC-DAGER I TOSCANA

RESEPT: MC-doktoren får ofte pasienter som trenger en kraftig medisin mot allmenn tretthet og livslede. For eksempel dersom noen har tatt turen fra Oslo til Kiel med båt og så fra Kiel til Toscana gjennom Tyskland på Autobahn. Mye bra å si om Tyskland (BMW R1150GS, for eksempel) men landet viser seg ikke fra sin beste side når man suser avgårde på Autobahn.

Uansett, i slike tilfeller er det ganske standard å skrive resept på en tur til marmorfjellene ovenfor Massa og Carrara. Dagens pasienter er en Honda Pan European ST 1300 og en Yamaha FJR 1300, med et mannskap på fire medbrakt fra Norge. Som assistent og generell støtte tar vi med vår Honda Transalp XL650 med et mannskap på to, også fra Norge. Eneste skår i gleden er at oversykepleier Hustruen ikke kan bli med; en meniskoperasjon gjør at hun ikke kommer seg opp på Bamsefar (en liten og nett BMW R1150GS).

Marmorbruddene som Massa og Carrara er verdensberømt for ligger i den lille fjellkjeden som heter Alpi Apuane. Den går parallellt med kysten fra Pisa i sør til La Spezia i nord. Disse fjellene er adskilt fra Apeninnene av en dyp dal som heter Garfagnana (mer om den senere).

MAT OG DRIKKE: I store trekk er turen slik: Vi kjører nordover langs kysten inntil vi kommer til Massa. Derefter østover oppover fjellkjeden til vi kommer til toppen (hvor vi finner marmorbruddene), videre østover ned i dalen Garfagnana. Videre østover opp til toppen av Apeninnene og ned på andre siden. Der snur vi og kjører tilbake over et annet pass i Apeninnene, og tilbake til Pisa og Montemagno hvor vi bor. Tilsammen blir det 275 km med noen tusen svinger, og ca 7 km med høydeforskjell. Akkurat hva som trenges.

Men en slik behandling kan ikke iverksettes på tom mage. Så det må spises godt på forhånd, og underveis. Middagen kvelden før er en seksretters italiensk greie med (mer enn) tilstrekkelig å drikke av alle mulig typer. At rødvinen kommer i store kagger og må tappes på flasker og mugger for å kunne brukes til å skylle ned pasta og andre ting er ikke noen stor ulempe. Faktisk er det slikt man må finne seg i her i Toscana. Vi starter med en bitter, før vi tar litt antipasto (sottolio etc), litt primo (ravioli), seiler avgårde med grillen og lander mykt i Gorgonzola, før vi avslutter med tiramisu. Grappa og limoncella. Måltidet godkjennes og hele mannskapet er nå klarert for tur.

Det er mye å si om Massa, men på en dag hvor solen skinner og vi allerede har kjørt en times tid på romerveien fra Lucca til Camaiore, da er det godt å kjenne til en isbar (et ’gelateria’). Her i Italia betyr ikke ”isbar” et sted de selger masseprodusert is, men et sted de lager is. Hvor ferskenis er laget av fersken, og hvor mammaen til islageren står i disken.

Min favorittisbar ligger på Piazza degli Aranci i sentrum av Massa. Plassen er omkranset av appelsintrær som er fulle av appelsiner store deler av året. Det å sitte på en benk under et appelsintre på Appelsinplassen og spise hjemmelaget is føles faktisk ganske bra. Kaffen er som alltid også perfekt med tykk og herlig crema.

MEKTIG: Men vi må videre. Fra Appelsinplassen i Massa til toppen av marmorfjellene er det akkurat 20 kilometer. Høyeforskjellen er 1300 meter. Det er noen flate strekninger, så når det går oppover, da går det virkelig oppover. Det er fri utsikt ned mot Massa og utover Middelhavet. Det er slikt slitne sykler trenger. Og mannskapet ser ut til å trives de også. Solen stråler.

På toppen, rett før vi passerer gjennom tunellen og inn i dalen innenfor, der er det et nedlagt marmorbrudd. Når man kjører forbi nede ved Middelhavet ser det ut som om det er sne på toppene. Men det er kritthvit marmor. Her oppe er solbrillene klistret på, for sneen på et norsk påskefjell er ingenting mot det å være omgitt av kritthvit marmor. Det er et mektig skue.

Det viser seg at tunnellen som skal bringe oss gjennom passet og ned i dalen er stengt; kanskje har de ras i tunneller også her. Men den var da vitterlig stengt da jeg var her sist for flere måneder siden også; det får da være grenser! Vi lar oss ikke stoppe av en skog av innkjøringforbudt-skilt og et lass med hvit marmor som er tømt i veien for å stoppe oss. Det er stupmørkt, men vi svinger oss forbi anleggsmaskiner og sperrebukker og kommer oss gjennom.

BRATT OG BRATTERE: Vi er nå inne i Garfagnana, en trang dal hvor fjellene stiger 1000 meter rett til værs. Vi kjører ned i dalbunnen, gjennom den lille byen Castelnuovo di Garfagnana og starter på Appeninnene. Denne fjellkjeden strekker seg gjennom hele Italia. Sett fra Toscana er Appeninnene grensen både i nord og i øst. 850 meter over havet ligger en liten landsby som heter Cerageto.

Der driver to brødre et lite albergo med en liten trattoria. Mamma på kjøkkenet og maten er skikkelig hjemmelaget. Han byr på litt antipasti, derefter pasta, kokt storfekjøtt i grønnsakssaus, og så dolce fra kakebordet. Vi spiser oss stappmette. Det er da, efterpå, når jeg sitter i solen, god og mett, sammen med veldig hyggelige folk, efter en tur over marmorfjellene, med utsikt mot Garfagnana, at jeg angrer intenst på at jeg har sluttet å røyke. Sukk.

ÅTTE MIL UNNABAKKE: Veien opp til Passo di Radici er fantastisk. Stigningen er 1247 meter på fattige 14,1 km. Det gir en stigning på 9 prosent i gjennomsnitt. På det bratteste er det formidable 18 prosent! Eftersom hele klatreetappen går gjennom skogen kan man ikke tape seg bort i utsikten; man må konsentrere seg om svingene.

Her er det ikke motorkraft som gjelder (rettstrekkene er veldig korte) så før landeveislokomotivene FJR 1300 og ST 1300 får opp dampen er den lille, lette Transalpen og den ranke Bamsefar GS1150 allerede ferdige med neste sving. Faktisk, om sannheten skal frem: Transalpen er ferdig før Bamsefar. Tregrensen er på circa 1550 meter over havet så når vi endelig kommer på toppen er det fantastisk utsikt.

Nå er det på tid med en liten dupp. Vi dupper ned 700 høydemeter på nordsiden av Appeninnene, før vi spretter tilbake opp på toppen ved Abetone. Her stopper vi i solen, strekker på bena, og nyter det å slenge omkring på den store parkeringsplassen som er tom nå utenfor sesongen.

Her oppe er det fullt om vinteren (vintersportssted) og om sommeren når folk kommer hit fordi det er herlig og kjølig. Luften er frisk og fin. Blå himmel og sol. Herfra er det halvannen høydekilometer ned til Montemagno, og vi triller ned en 80 km lang nedoverbakke. Det eneste som er synd er at vi hadde så stor lunch at ikker er noen som har lyst på middag.

HER FINNER DU KART MED ALLE DETALJENE FRA RUTEN