MC-DOKTOREN PÅ VINTERTUR

MC-DOKTOR: Dr. Tage Stabell-Kulø bor i Toscana, der han og kona lever av turisme gjennom sitt selskap SiToscana. Sissel leier ut ferieleiligheter og Tage leier ut motorsykler.

Solnedgang over Toscana.

Tage Stabell-Kulø

LES OGSÅ:

MC-DOKTOREN I TOSCANA

TRE MC-DAGER I TOSCANA

MARMOR SOM MEDISIN

Det er mye godt å si om Norge. Men å måtte reise til Tromsø, fra Toscana, i begynnelsen av desember, ja det tror jeg det bare er nordlysfantaster som setter pris på. Vi andre vi foretrekker å besøke Nord-Norge enten når det er skreimølja å få, eller når midnattssolen (kanskje) skinner. Desember er tiden for å holde seg andre steder. For eksempel i Toscana.

Årsaken til at jeg starter med å snakke om Norge er at Hustruen er der nå, og eftersom jeg da altså er efterlatt alene her nede helt alene må jeg forsøke å underholde meg selv. Hva annet kan en mann gjøre enn å planlegge en liten tur på Bamsefar (som altså er en BMW R1150GS som jeg fikk jeg i gave av Hustruen da jeg fylte 40 år (og, kjære alle Kvinner, slik sikrer du deg mot at mannen din ikke flyr av gårde med en eller annen bimbo (mye kropp, lite penger, lite hjerne):

Du gir ham en BMW R1150GS i 40-årsgave og sier ”Du får den på to betingelser: At du kjører mye så du blir en erfaren og trygg sjåfør, og at du tar meg med på turer rundt om kring i hele Toscana (eller Trøndelag, avhengig av hvor du bor). Slik, mine Damer, holder du på mannen din! Uansett, en liten tur var poenget.

Mens jeg funderer over hvor jeg skal dra tenker jeg litt over hva jeg spiser til frokost, og hva jeg leser når jeg planlegger en tur. Nå som det snart er jul er det bare to mulige ting å spise til frokost: Panettone eller pandoro; i dag er det panettone. Til kaken en skikkelig cappuccino (ikke noe smakløs lett-melk her!).

Som en naturlig del av planleggingen studerer jeg Toscanas viktigste bok” The Food and Wine Lovers Guide to Tuscany”. Mens jeg leser spiller jeg Andras Schiff sin fantastiske innspilling av Goldberg variasjonene (Det var noen som sa at han og Metha begge bor i Firenze og underholder i et konserthus der – må sjekkes ut!). Til min store skuffelse ser jeg ingen steder hvor det passer å spise lunch i dag. Da blir det noe helt ordinært, i dag igjen.

I hemmelighet har jeg et lite prosjekt på gang: Å dokumentere absolutt alle steder det er mulig krysse Appeninnene fra øst til vest. Vet ikke riktig hvor mange fjelloverganger det er snakk om, men mellom 20 og 30 vil jeg tro fra Genova i nord til Perugia i sør. De fleste godt over 1000 meter og minst ett pass er 1600 meter. Alle holdes åpne hele året. I dag er planen å ta to pass nord for La Spezia.

View Larger Map

Så, altså, planen er å suse oppover fra Montemagno til La Spezia og Aulla på Autostrada. Derefter svinge meg oppover dalen til Passo di Lagastrello (1200 moh) og ned på andre siden (som da ikke lenger er Toscana, men Emilie Romagna). Når jeg kommer ned i lavlandet svinger jeg østover (se på kartet for å forstå den generelle retningen) over i neste dal. Denne følger jeg så tilbake mot Toscana opp til Passo di Cerreto, ned igjen til Aulla, og Autostrada hjem igjen.

Jeg er nettopp ferdig med 80 000 km service på Bamsefar, og jeg har satt inn nye dempere. Det har ikke vært uten komplikasjoner (alt diskutert til det kjedsommelige på ADVrider men nå er vi begge i fin form.

Det eneste er at jeg har litt pulsering i forbremsen. Nå som bremsevæsken er skiftet har jeg fått råd om å ta noen (meget) kraftige nedbremsinger for å forsøke å fjerne et belegg som kan sette seg på skivene (lang historie). Vel ute på Autostrada A12 gjør jeg noen 180 km/t til null nødstopp. Første gangen slår ABS’en inn og forstyrrer meg. Jeg svinger inn i en luke og slår den av. Så øver jeg meg på å bremse så hardt at forhjulet triller rundt men mye saktere enn bakhjulet; det er vel slik man får maksimal friksjon vil jeg tro.

Uansett, det er ikke uten en viss fare for å bli påkjørt man leker seg på Autostrada. En dag kommer sikkert italienere til å begynne med fartskontroller også på Autostrada, men så langt virker det som en tom trussel. Med mine nye dempere og min nye vindskjerm fra Wunderlich ligger jeg komfortabelt i venstre felt og duver av gårde i 150 km/t. Utrolig hvor stor forandring det er på sykkelen efter at jeg fikk de nye demperne! De gamle døde så sakte at jeg ikke forsto hva som foregikk, og la egentlig ikke merke til det. Men nå er jeg lykkelig igjen!

Veien opp til Passo de Lagastrello er SS665 og den er ny (det vil si, i italiensk målestokk – sikkert ikke mer enn et par hundre år). Det er lett å se fordi den ikke går fra landsby til landsby slik gamle veier gjør. Den svinger seg i ensom majestet opp langs fjellsidene. Ikke så mange hårnålsvinger så det går fort. I det minste i begynnelsen. For snart begynner den iltre røde blinkingen fra frostvarsleren å underholde meg.

Yr.no har lovet meg sol og blå himmel fra lunchtider. Men det er ikke lunch enda, og ved om lag 900 moh kjører jeg inn i skydekket. Efter en stund blir det veldig glatt og det er 100 høydemeter igjen. I gangfart og i sneslaps kreker jeg meg over toppen og inn på baren som ligger der. Helt her oppe er det undelig nok snefritt selv om det er -2. Jeg oppdager et varmeholkene mine har sluttet å fungere; dette er første gangen jeg bruker dem i år.

Snøfritt på toppen, men med to minusgrader er det godt å komme seg inn og varme seg litt på en radiator.

Det er ingen andre enn meg og vertskapet der oppe. De er opptatt med å forberede lunchen men jeg får meg litt panettone og en kopp americano, og setter meg med ryggen til en varm radiator. Selv om jeg er godt kledd kommer frosten sakte men sikkert krypende. Det er godt å sitte der og høre ekteparet på kjøkkenet prate om dagligdage ting.

Efter 20 minutter er jeg klar for å kjøre ned fra fjellet igjen på nordsiden. Jeg stopper på en bro hvor utsikten skal være fantastisk, men jeg tror nok jeg må komme tilbake en annen dag. Akkurat i det jeg har tatt bildet og tar ett skritt frem mot sykkelen kommer det en bil uten lys ut av tåken 10 meter borte. Han (eller hun) skremte nesten dritten ut av meg, og jeg måtte gå litt frem og tilbake for å roe meg ned igjen. Minner meg om filmen hvor helten roper ”You mortherfucking son of a bitch” og hele kinosalen hyler av latter når de ser at oversettelsen er ”din nissetufs”. Nåvel. Jeg må altså tilbake hit en annen gang for å ta noen bilder fra broen.

Her skal det visstnok være fantastisk utsikt...

Jeg svinger meg nedover, og er snart under skydekket igjen. I det fjerne skimter jeg noen blå flekker så det blir nok bra efterhvert. Plutselig ser jeg en fantastisk bro ut av sidesynet, og må kjøre tilbake. Det er slikt som gjør det annerledes å kjøre i Italia enn i andre land med vakker natur. Her er så utrolige mengder med menneskeskapte ting.

Denne siden av passet ser ut til å ha en eldre vei for det er hus og landsbyer hele veien – slik det skal være. Broen heter (og er i) Ponte Lugagnano (sto det på skiltet). Jeg må grave frem mer informasjon om den, og dra tilbake en dag det er sol for å ta bedre bilder.

Se nøye på huset og vinduene (én meter høye?) og sammenlign med broen!

Solen bryter endelig gjennom og får det til å dampe fra jordene.

Pecorino med honning.

Ikke lenge efter bryter solen gjennom og skyene løser seg opp. Jeg setter meg på en stubbe og ser på dampen fra jordene når solen skinner varmt og deilig på den kalde morgenduggen. Det er i slike øyeblikk jeg angrer på at jeg har sluttet å røyke. Få ting hadde passet bedre akkurat nå enn en Café Creme sigarillo. Men har jeg en ti-pakning røyker jeg ti i løet av formiddagen, så jeg må være helt avholdende. Sukk, men slik er det. Efter en stund i solen fortsetter jeg nedover dalen, stadig nordover.

Jeg tar av fra riksveien og svinger østover. Det svinger hit og dit, opp og ned gjennom landskapet på vei fra den ene dalen til den neste. Her hvor jeg nesten er nede på flatlandet er det bare åser som skiller de to dalene. Halvveis over kommer jeg til Mercato in Scurano hvor jeg finner en trattoria.

Den heter Utopia og er ikke den tradisjonelle typen i et tusen år gammelt steinhus hvor det er lavt under taket, trekkfullt, tungvindt og koselig, men heller et moderne bygg med luft og lys. Av og til må vi tenke først og fremst på maten: jeg hadde papardelle con funghi porcini (hjemmelaget pasta, naturligvis), litt salat og så et stykke pecorino med honning fra kastanjetrær. Med et (bitte!) lite glass Vino Novello. Kaffen var også veldig god. Synd, men jeg kan ikke sette meg i solen med en sigarillo.

Men Bamsefar står utenfor og titter lengselsfullt inn gjennom vinduet på meg. Jeg betaler mine 17 euro og saler opp. Himmelen er blå, solen skinner og det er 11 grader. Nettopp spist lunch, fin form, ny olje i kardangen, i girkassen og i motoren. Ny bremsevæske foran og bak og i clutchen. Her er det bare å gi på.

Jeg finner en perle av svinger. Det er full oversikt hele veien. Jeg kjører opp og ned noen ganger (stadig fortere) men jeg er kanskje for gammel: Selv om jeg tror jeg kjører det remmer og tøy kan holde er det enda et stykke igjen til mine senkede forhvilere tar ned i asfalten. Kanskje må jeg tilbake og trene enda mer.

Herlige svinger.

Endelig kommer jeg frem til SS63 som skal føre meg sørover over Appeninnene igjen, tilbake til Toscana. Det begynner fint, og jeg glir fra den ene landsbyen til den neste i solskinnet. Men så får jeg en tilsynelatende god idé, og svinger av.

Mellom den dalen jeg er nede i, og den jeg kom over fjellet på, der går det en rygg. Der går det en vei, og hva er bedre enn å slippe å kjøre på en riksvei? Som sagt så gjort. Når min fantastiske Zumo viser at jeg er 1100 moh og jeg ikke kan se noe som ligner på toppen, det har blitt -2, det ligger et fint lag av sne overalt, det er minst 150 km til jeg er hjemme men jeg kjører i gangfart, og solen begynner å trekke ned mot toppene omkring meg, da virker det ikke som en veldig god idé lenger. Jeg stopper for å slippe krampen ut av hendene; kjøre på is og sne med Tourance dekk blir man veldig sliten av. Jeg tar bilde av Bamsefar på isen, og da ringer telefonen. Det er Hustruen som ringer fra Norge

Tourance-dekk og snø er ingen god kombinasjon.

- Er du på tur nå som jeg er borte?
- Er nok det, ja
- Hvor er du hen?
- På vei opp mot et pass over Appeninnene
- Har du tenkt på at det kanskje kan være sne der oppe? Det er jo vinter!
- Eh – sne? Neida, klart det ikke er sne. Det er jo bare 7. desember. Slapp av!
- Men, kommer du deg vel hjem før det blir mørkt. Du vet jeg ikke liker at du kjører efter solnedgang!
- Eh – jada. Snart hjemme. Slapp av!

Nødløgner er alltid tillatt, men det er på tide å komme seg videre.

Plutselig er jeg på toppen og kan se ned i dalene på begge sider. Herlig! Utsikten er så flott at jeg bare må stoppe og ta noen bilder. Men jeg ser klart noe hvitt på toppene der borte. Det er der jeg skal passere over passet og ned i Toscana. Sikkert hvitveis! Eller reinlav. Off we go.

Hvite topper? Sikkert hvitveis....

Vel nede i dalen ser jeg opp på Monte Casarola (1978 moh). Flott med rosa kveldssol på hvite... fjell. Ja, det var det, da. Videre før det blir mørkt og temperaturen synker. Det gjelder å komme seg over det der passet tror jeg. Vel oppe på Passo di Cerrto (1261 moh) er det iskaldt og det er 20 cm høye brøytekanter (men snefritt på veien).

Monte Casarola i kveldssol.

Dagens siste solstråler over Sassalbo.

Men jeg er redd for at det skal være glatt (frostlampen blinker iltert) for det finnes ikke et vinterdekk i dette landet, men det er ikke fritt for biler. Jeg er redd en eller annen dust skal feie meg av veien når han kjører ut i en sving. Men det går bra. Med en eneste gang jeg kommer inn i Toscana, i sydhellingen av Appeninnene, slutter frostlampen med blinkingen og temperaturen stiger minst 10 grader.

Selv om det er langt hjem stopper jeg og tar et bilde av Toscana sett fra toppen av fjellene – åser så langt øyet kan se, og helt der ute en tynn stripe av hav. Synd jeg ikke kan ta en sigarillo her heller.

Noen kilometer lenger ned ser jeg dagens siste solstråler faller på den lille landsbyen Sassalbo. Det er rett og slett umulig å ikke ta et bilde der også. Men så senker mørket seg, og turen nedover i dalen er uten begivenheter av noe slag. Så svinger jeg inn på Autostradaen igjen, og vips så er jeg hjemme.

Som man kan se av profilen så startet turen med å kjøre ned fra høyden jeg bor på. Derefter nesten 100 km på motorvei før klatringen starter opp til Passo Lagastrello. Derfra nedover til dalbunnen, og over en rekke åskammer for å komme ned i neste dal. Så kommer min lille avstikker på ryggen, før jeg synker ned i dalbunnen igjen. Over Passo de Cerreto, ned over 1200 meter før jeg suser nesten 100 km hjem igjen. Til slutt opp de 200 metrene til høyden hvor Montemagno ligger.

Løypeprofilen etter til sammen 381 km på en fin lørdag.